Valget

Fra dagbok, fredag 26. oktober 2018

Jeg ser Faderen i ild og kraft og gull
-Ja, i hele sin herlighet komme mot meg. 

Vi står i et rom med stor takhøyde. Nesten som en katedral. 

Han rekker meg hånden sin og jeg tar den villig. 

-Jeg skal vise deg gapet mellom himmel og jord, sier han 

Han leder meg mot et stort rundt vindu. 

Når jeg ser igjennom det, ser jeg som inn i en tornado fra toppen og ned.

I enden skimter jeg så vidt en kvinne som holder på med dagligdagse gjøremål. 

I det jeg ser på dette mennesket, minner Gud meg på en setning i Bibelen.

Alle mennesker har blitt kjøpt fri ved Jesus Kristus.
Ikke ett menneske er utelatt.

Faderen minner meg på valget vi har.

-Du kan velge å tro på meg, eller ikke, sier han. 

I det han uttaler det, blir jeg dratt bort fra ham og ført til et mørkt rom.
Jeg kjenner at jeg fylles med en angst så dyp at jeg bare kan beskrive den som noe jeg blir; en tilstand av frykt og tomhet.
Jeg prøver å rope etter Gud, men jeg får ikke frem en lyd. Jeg ser meg fortvilet rundt , men alt jeg skimter er noe rødt foran meg.

Etter hvert venner øynene mine seg til mørket, og jeg ser meg litt mer rundt for å oppfatte hvor jeg befinner meg.
Da ser jeg lettet at Jesus står litt til venstre for meg, men avstanden føles stor. 

Han vil at jeg skal beskrive hva jeg ser.

-En stor sort gryte med noe flytende rød masse i.

Jeg vil ikke være her.
Jeg vil bort herfra.
Jeg kjenner et gys gå gjennom meg, som om jeg fryser, men det er ikke kaldt.
Det er klamt og tungt, og hele atmosfæren er ubehag.

Jesus har satt seg på en benk, og inviterer meg til å sitte ved hans side.
Takknemlig går jeg bort til ham.
Jeg følte meg så avstengt og forlatt tidligere. 

Når jeg får sitte ved Jesu side blir jeg mer som en observatør og ubehaget minker, men jeg fylles med sorg.

Jeg får se mer av rommet.
Til min forundring ser jeg mange, mange mennesker.
De går og beveger seg sakte og gjør noe, men jeg oppfatter ikke gjøremålets hensikt.
Jeg ser at jerngryten ikke er en gryte likevel, men rav i berget som det renner flytende lava gjennom.

Rommet er varmt og klamt og innestengt og uten håp.
Jeg ser på mengden av de menneskelignende skikkelsene. Det er vanskelig å forestille seg at de engang hadde vært mennesker med drømmer, håp, glede, sorg, forundringer, tanker, følelser.
Nå går de som viljeløse skapninger i en evig tilstand av håpløshet.
Når jeg ser på de, forstår jeg med ett at skrekkfilmenes versjoner av døde i form av Zombier har kanskje en rot av sannhet i seg.

Sorgen overmanner meg.
Jeg hadde håpet at helvete ikke fantes,
eller at det i alle fall bare var for demonene og djevelen selv.
Her møter jeg virkeligheten og den slår meg hard i magen.
Men her er jeg og får oppleve en tilstand så umenneskelig at jeg får lyst til å kaste opp, og samtidig vet jeg at jeg er beskyttet mot de lidelsene disse stakkars skapningene opplever.
  

Jesus lurer på om jeg ønsker å være her.

Jeg sier

-Nei! Jeg vil være i lyset!  Ditt lys.

I det jeg sier det blir jeg løftet opp og inn i en lysmasse, som fører meg oppover og oppover, og inn i mer og mer lys til jeg er tilbake i fullstendig lys. I Guds himmelrom.

Denne gangen sitter vi i en blomstereng, Faderen og jeg. Det er ikke min blomstereng ved vannet, men en som er omkranset at høye vakre trær. Et "Smultronstelle".

Jeg undrer meg over det jeg har fått se, og spør Gud.

-På jorden, så lenge dere lever der, er Jeg hos dere alle deres livs dager, om dere er klar over det eller ikke.
Dere kan fylle dagene med det livet dere selv velger, men bare der på jorden i livet jeg har gitt dere må dere ta et valg i forhold til det evige liv.
Velge å tro på meg og det Jeg har å tilby gjennom min Sønn Jesus Kristus, eller velge meg bort, og da komme i inferno og bort fra meg.
I en evig tilstand hvor det ikke finnes hvile, lys eller valgmuligheter.

Bare tanken på å måtte være på det stedet et sekund mer enn det jeg opplevde, gjør meg utmattet. 

Ubevisst legger jeg mitt hode bakover. Det møter en trestamme, som jeg er ganske sikker på ikke sto der før, men som gir meg den hvilen jeg trenger.

Det får meg til å innse enda litt bedre om hvor fantastisk det er her i Guds rike.
Han ser dine behov og har omsorg for alt.
Jeg er omsluttet av vissheten om å være fullkommen elsket.

Det var fravær av alt dette i det mørke som jeg nettopp hadde besøkt og observert.

Jeg lurer på om de som er i den tilstanden har mulighet til å komme seg bort derfra.

-De ser ikke muligheten. 

Jeg forstår. De ser ikke Jesus der, fordi han er ikke der.

Det var det første øyeblikket som ryster meg mest.
Det øyeblikket jeg var totalt avstengt fra Gud og hans kjærlighet.

Selv da jeg så Jesus, følte jeg egentlig at han ikke helt var der. Det merket jeg ekstra godt da jeg satte meg ned sammen med ham. Da var det som om jeg så det hele på en film.
Det var ubehagelig nok, men fjernt fra det første lille øyeblikket av smaken av helvete.
Jeg vet at jeg ble spart for mye selv i øyeblikket hvor jeg følte meg totalt alene og avstengt fra alt godt. Det var det som om jeg ble beskyttet mot det verste.

Jeg minnes ordene Jesus uttaler om dette stedet:

«Slik skal det gå ved verdens ende: Englene skal dra ut og skille de onde fra de rettferdige og kaste dem i ildovnen, der de gråter og skjærer tenner». Matteus 13:49-50

Jeg rister følelsen av meg og lar meg atter igjen ta innover meg hvor vidunderlig vakkert alt er her jeg sitter med Gud Fader. 

Jeg ser meg rundt, og oppdager at vi sitter i utkanten av den Hellige by. 

Dette er et godt sted å være, tenker jeg, 

og lengselen etter å bringe alle hit overstiger alle mine egne verdslige behov.

-Hva kan jeg gjøre? Spør jeg Faderen

-Skriv ned det du vet, og gi det videre. Slik at de vet at de har valg.