EDEN og smaken av evigheten

Hentet fra dagbok, lørdag 25.08.2018

Jesus og jeg sitter på en høyde over byen med tronesalen.

-Kom, jeg skal vise deg noe, sier han og reiser seg.

Jeg følger på, og vi går til vi kommer til en frukthage.

Jeg gjenkjenner den som Edens hage.

Jeg ser englene som holder vakt ved inngangen.

Jeg lurer igjen på hvorfor jeg får komme inn her.

Jesus svarer at det er fordi jeg alt har evig liv i ham.

Han stråler så vakkert, ser jeg.

Entusiastisk leder han meg til en bekk som renner så fredelig og friskt gjennom hagen.

Jeg tenker på beskrivelsen av Eden i Bibelen og tenker det må være en av disse elvene som leder ut fra Eden.

-Smak, sier han med et smil.

Vannet ser klart og fristende ut, så jeg legger meg med glede ned til bakken for å drikke.

Forundret kjenner jeg at vannet smaker søtt.

Som om det er fylt med frukt, men ikke så mye at det blir ubehagelig søtt.

Bare friskt og sødmefylt.

Jeg fryder meg over dette,

hvor vakkert og godt alt er i Guds rike.

Jesus ønsker å vise meg mer og tar meg med videre langs elveleie.

Snart kommer vi til en stor gullbelagt port.

Først trodde jeg den var stengt, og lurer på om jeg antok litt for fort at det var en port.

Men så åpner Jesus mine øyne og jeg får se igjennom porten. Der ser jeg en gylden strand som jeg gjenkjenner fra en tidligere tur.

Jeg ser så at porten er en av syv porter, og inngang til en av de syv Hellige Himler.

Utformet som lysestaken i Tronerommet.

Jesus ser på meg, og som alltid kjenner han mine tanker

Før jeg får spurt forklarer han.

-Alt, Malene, er knyttet sammen.

Vi legger Edens hage bak oss og går barfot bortover stranden.

Jeg minnes sist vi stod her og erkjente at jeg var skapt til å bli elsket.

Jeg kjenner varmen fra stranden og hvor godt alt er her med Jesus.

Samtidig sniker en tanke, som jeg frykter, seg inn.

Jesus er den som adresserer den med å nevne den høyt.

Han har sett min frykt for å kjenne meg ensom også i himmelen.

Hans hånd tar min, og jeg erkjenner igjen at det finnes ikke fordømmelse hos ham.

Så åpenbarer han et langbord midt på stranden.

Ved det sitter alle mine nærmeste.

Jeg hadde glemt dette fellesskapet, som Jesus før også hadde vist meg.
Min søster, An-Magritt, har reist seg og kommer oss i møte. Det er fint å gå side ved side med henne bort til vår familiesamling.

Jeg ser på alle menneskene som jeg kjenner så godt og kjenner meg uendelig takknemlig for at jeg har mitt navn innskrevet i Himmelen.