Edens Hage

Fredag 6. juli 2018 (Click here for English version)

Jesus kommer som en lysstråle imot meg og tar meg opp til Tronesalens kjente omgivelser.

Faderen står og venter på oss ved trappen opp mot tronestolen.

Jeg kjenner på en ærefrykt.

Jeg har kjent det slik før, da Gud viste meg inn i sitt hjerte.

Nå kjenner jeg det igjen, og tanken om uverdighet må trenges bort idet jeg underlegger meg at Gud bruker den han vil. 
Uavhengig av om vi føler oss verdig eller ikke. 

Jeg lurer på hva Han skal vise meg i dag, og begynner å søke med blikket rundt i rommet for å få en ledetråd, men alt ser ut som vanlig. 

Jeg høre englenes lovprisning, men ser de ikke. 
Av og til får jeg skimte skikkelsene som står rundt i Tronesalen, men i dag ser jeg ikke annet enn Faderen og Jesus, 
og buegangene som reiser seg opp på hver side av meg. 

Tankene mine må vike i det Guds stemme trenger igjennom og han ber meg om å følge ham.

Vi går side om side langs den ene av Tronesalens bueganger til vi står ved et vindu.

I det vi stanser, endrer vinduet seg til en åpen dør, som fører oss ut til en hage.

Vi har ikke vandret her før, så jeg ser meg ivrig rundt.

Det tar ikke lang tid før jeg forstår at han har ført meg til Edens Hage.

Jeg kjenner på en ny ærefrykt idet jeg ser de svære englene som står med  store sverd og holder veien inn til hagen stengt.

Men her er jeg; 

    et menneske.

Her gikk Adam og Eva sammen med Gud, slik jeg får gjøre akkurat nå.

Jeg strekker meg etter hver blomsterduft som møter meg, mens vi går sakte langs en sti ned til en elv og følger den et stykke.

Noen rådyr beitet nær til der vi går uten å ense oss.

Alt er så fredelig, og frykt finnes ikke.

Når jeg spør om å få se livets tre og 

kunnskapens tre, 

forstår jeg at det har vært Guds hensikt med denne turen fra begynnelsen.

Likevel lar han meg få denne vandringen i inntrykk og tanker.

Nå leder han meg bevisst bort til et sted hvor jeg får bedre utsikt over hagen.

Det er ikke vanskelig å forstå hvilke trær som er akkurat disse to. 

Selv om jeg sliter med å tolke hvordan jeg ser kunnskapens tre.

Det som jeg tror er Livets tre, gløder, som om hver gren og hvert blad er laget av Guds egen herlighetsglans.

Gud peker så mot treet som jeg ikke helt får tak på. 

Han ønsker at jeg skal beskrive det for ham. 

Det som skal være kunnskapens tre.

Jeg må blinke mange ganger, 

og prøver å omforme det jeg ser til å passe med beskrivelser fra 

1. Mosebok.

Men jeg ser bare det samme uforståelige bildet.

Det har lange svarte, eller sotete grener, 

som henger slapt ned. 

Det har ingen frukt. 

Det virker helt dødt, som om det har blitt brent opp fra innsiden.

Jeg tenker at jeg må oppfatte det jeg ser feil, 

og prøver å omforme atter igjen slik jeg antar Adam og Eva så det.

Det skulle være godt å se til og bære frukt, men alt jeg ser er et dødt sotlagt tre.

Jeg undres over hva som har skjedd med dette treet, og om det er kunnskapens tre jeg ser på.

- Det ble dødt idet Jeg seiret over døden, 

hører jeg Gud si uten at jeg hadde stilt noen spørsmål høyt.

Men han kjenner jo mine tanker.

Jeg snur meg mot ham, full av håp og nye spørsmål.

-Vil det forbli dødt? Lurer jeg.

-Ja, svarer han rolig. For min død og oppstandelse, 

er en evig død og oppstandelse.