I Guds Hjerte


Jesus står med et foran meg.
Jeg sitter i sjeselongen med Bibelen og notatblokka, og sangen “Ocean” spilles fra I Pad-en.
Han kaller på meg til å følge ham.
Jeg lar meg føre inn i en skogsti.
Vi går side om side og jeg blir med ett litt urolig for at jeg må forvilles inn i ny skogsvandring. 
Jeg søker rundt etter lyse sletter,
men finner bare mine fingre som søker Jesu hånd.
Han lar seg finne, og jeg legger meg til ro i hans hånd og hans ledelse.

Vi går i stillhet gjennom skogen.
Våre føtter er nakne og jeg kjenner stien under meg som myk mose.
Underlig varm.
Jeg lar hodet falle bakover og ser opp på de høye, slanke trærne som kroner seg mot en lys, blå himmel.
Mitt ansikt mottar fred, og
jeg undres på
hvorfor jeg fryktet denne skogen.
Jeg drar inn duften av skogen.
Duften av din trygghet.
Integritet
Og

I det jeg prøver å identifisere ærefrykt, kjenner jeg ett lett trykk fra din hånd.
Vi har ankommet den hellige by.
Vi går opp trappene og inn gjennom dørene.
Inn til tronesalen hvor Faderen,
Den Allmektige venter.
Ild kastes rundt og ut fra ham og skjuler hans ansikt for meg.
Kun hans øyne møter mine og jeg drukner.
Jeg synker inn i hans styrke.
Gjenkjennelsen av min Skaper trommer i hver muskel, og nervebanene synger i hans nærvær.
Det føles som en evighet før jeg er fremme ved hans føtter. 
Stille setter jeg meg ned og venter på hans tiltale.

-Malene, vil du se inn i mitt hjerte?

Uforberedt vakler jeg bort fra spørsmålets størrelse.
Er dette et lurespørsmål, undres jeg.
Hva svarer jeg Den Allmektige på dette spørsmålet?
Vil jeg egentlig se inn i Guds hjerte?
Hva finner jeg der?
Vil jeg makte det?
Jeg finner meg selv i å nikke.
Bare nikke

Gud Fader tar begge mine hender og legger de mot sitt bryst.
Så presses jeg igjennom.
Forundret ser jeg meg rundt.
Dette må da se ut som et helt ordinært kjøtthjerte.
En muskel.
Jeg setter meg fortumlet ned, og lurer på om jeg bør se noe annet - et univers, eller noe?
Ikke vet jeg.

-Ser jeg rett? Spør jeg Gud
Er dette det du vil vise meg? Et hjertekammer?

Gud tier, men i samtykke, samtidig som han nærer meg til å se, og si hva jeg ser.

- Jeg ser røde vegger som former seg som vesener med hender strukket ut og mot hverandre. De henger sammen som et stort tøystykke og beveger seg i en sakte dans -  som pulsslag, sier jeg. 
-Jeg ser blå årer.

Jeg merker meg at jeg sitter på en myk, ujevn, rød pulserende grunn.
Jeg fylles med fred.
Alt er rolig.
En jevn fredelig puls.
Du uroer deg ikke, du Gud.

Mens jeg sitter der og ser, og undersøker, kommer det noen hvitkledde skikkelser gående mot meg. 
De kom rett ut fra en av hjerteveggene. De smiler til meg og går videre og forsvinner inn i en ny vegg.
Jeg reiser meg i undring og går bort til det stedet de forsvant. 
Mens jeg går langs hjerteveggene ser jeg at de har åpninger, som runde blårøde kanaler. Flere enn jeg kan telle. 
Jeg velger en som jeg tror kan være der de hvitkledde gikk inn, og begynner å gå. 
Snart er det så bratt at jeg må sette meg ned og la meg skli utfor i full fart. Plutselig er det som jeg blir spyttet ut av kanalen og lander mykt i et nytt rom. 
Dette rommet er intimt og varmt og full av lys. Jeg gjenkjenner det fra mine møter med Guds lys. Den som det står om i Johannes åpenbaring.
«Natt skal ikke være mer, og de trenger ikke lys av lampe og lys av sol, for Gud Herren skal lyse over dem» Åp 22:5

Midt i rommet og hyllet inn i lyset, ligger et barn, et foster, og sover fredelig.
Jeg ser at den blå åren er koblet til fosteret som en navlestreng.
De hvite rolige vesenene (engler?) kommer mot meg og fosteret. 
De smiler til meg mens de sjekker barnet og synger for det.

Jeg kjenner en hånd gripe min, og ser min datter stå ved min side. 
Gråten som kommer opp fra mitt mitt hjerte er stille, som en hvisking, men god. 
Jeg gråter i glede og takknemlighet. 
Gud, du fostrer de i ditt hjerte.  

Alle kanalene jeg så i ditt hjerte fører til et og ett barn. Millioner på millioner. Du har rom til alle. Jeg ser ned på min datter. 
Min elskede. Så fager du er.

Jeg spør, men mest for bekreftelsens skyld.
-Er det her de ufødte barna kommer?
Min datter bekrefter mitt spørsmål, og jeg må vende meg bort fra skammen atter igjen. 
For en nåde å få se inn i dine øyne og se din fullkommenhet.
Kjenne din lille hånd i min, og vite at du har ligget her i Guds hjerterom, hvor freden pulserte inn i deg. 
Hvor sangen over deg var sangen om hvor dyrebar du er og hvor høyt elsket du er.
Jeg trekker alt inn.
Smerte, glede, takknemlighet.

Mens vi står slik hånd i hånd, åpnes det en luke i taket, og en søyle av lys treffer oss. Vi blir dratt opp i et himmelrom der jeg ser barn og dyr leker sammen. 
En Savanne og et fargerikt lekerom i et vakkert sammenføyd landskap. 
Det står langbord dekket med aktiviteter. Maling, fargestifter, papir, byggeklosser, brettspill, bøker og mer enn jeg klarer å ta inn i det jeg sveiper over landskapet. Her er ikke dyrene inngjerdet som i en dyrehage. Nei, her leker barna rundt sammen med all vedens dyr. 
Og midt i all leken er du, Jesus. Tett på hvert enkelt barn, og ser hver og en. 
Tryggheten og gleden på dette spesielle himmelrommet er kjennbar i hver sans. 
Lukt, syn, hørsel, smak, ja alle sansene forteller det samme. 
Dette er stedet Gud er nær med hele sitt vesen. 
Her er høyden og dybden, bredden og lengden av hans kjærlighet.

Jeg ser at det ufødte barnet som lå i fosterstilling tilkoblet Guds hjerterom, blir til en krabbende, lykkelig, lubben, liten gutt, som ler og koser seg.
Vi, min datter og jeg står og ser på barna og jeg lurer på hvor gamle de blir?
Hun trekker på skuldrene for å indikere at hun ikke vet.
-Det betyr lite her sier hun med et smil.
-Og du? lurer jeg
-Jeg er 6 eller 7 kanskje.
Hun smiler så nydelig opp til meg.
Jeg lurer på, med hjerte i halsen, om de som ikke var spontanabort, men som hun, ble fjernet kirurgisk, hadde arr etter å ha blitt sugd ut av livmoren.
Jeg tar mot til meg og gransker henne og barna rundt meg.
Mens jeg ser hører jeg nesten mine egne hjerteslag dunke ;Jeg er skyldig. Jeg er skyldig.

Men ser ingen arr. De har ingen misdannelser. 
De er bare vakre, smilende og sorgløse barn.
Så ser jeg ditt blikk møte mitt, Jesus. Du viser meg dine gjennomborrede hender og føtter som svar.
Alt har du tatt på deg.
Takk.

Jeg trykker min datters hånd lett, og kjenner freden senke seg og gjennombløte mitt hjerte.
Disse barna lever midt i Guds løfte.

 «Se, Guds bolig er hos menneskene.  
Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem.
Han skal være deres Gud.
Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.»
Johannes' åpenbaring 21:3
-4

Jeg sitter atter igjen på “gulvet” av Guds hjerte.
Din rolige puls møter meg og jeg glir inn i din rytme, før jeg blir dratt ut til skogstien, hvor jeg får stå ansikt til ansikt med min Frelser.
Jeg fylles med gråt og takknemlighet.
Bøyer mitt hode og overøser hans hender med mine kyss før jeg faller på kne.
Oppløst kysser jeg hans føtter.
Når tårene er tømt, og brystet stilnet, faller jeg til ro.

Kommentarer

Populære innlegg