I Guds Hjerte
Jesus står med et foran meg.
Jeg
sitter i sjeselongen med Bibelen og notatblokka, og sangen “Ocean” spilles fra I
Pad-en.
Han kaller på meg til
å følge ham.
Vi
går side om side og jeg blir med ett litt urolig for at jeg må forvilles inn i ny skogsvandring.
Jeg søker rundt etter lyse
sletter,
men
finner bare mine fingre som søker Jesu hånd.
Han lar seg finne, og jeg legger meg til ro i hans hånd og hans ledelse.
Vi
går i stillhet gjennom skogen.
Våre
føtter er nakne og jeg kjenner stien under meg som myk mose.
Underlig
varm.
Jeg
lar hodet falle bakover og ser opp på de høye, slanke trærne som kroner seg mot
en lys, blå himmel.
Mitt
ansikt mottar fred, og
jeg
undres på
hvorfor
jeg fryktet denne skogen.
Jeg
drar inn duften av skogen.
Duften
av din
trygghet.
Integritet
Og
I det
jeg prøver å identifisere ærefrykt, kjenner
jeg ett lett trykk fra din hånd.
Vi
har ankommet den hellige by.
Vi går opp trappene og inn gjennom dørene.
Inn
til tronesalen hvor Faderen,
Den
Allmektige venter.
Ild
kastes rundt og ut fra ham og skjuler hans ansikt for meg.
Kun
hans øyne møter mine og jeg drukner.
Jeg synker inn i hans styrke.
Gjenkjennelsen
av min Skaper trommer i hver muskel, og nervebanene synger i hans nærvær.
Det føles som en evighet før jeg er fremme ved hans føtter.
Stille setter
jeg meg ned og venter på hans tiltale.
-Malene,
vil du se inn i mitt hjerte?
Uforberedt
vakler jeg bort fra spørsmålets størrelse.
Er
dette et lurespørsmål, undres jeg.
Hva
svarer jeg Den Allmektige på dette spørsmålet?
Vil
jeg egentlig se inn i Guds hjerte?
Hva
finner jeg der?
Vil
jeg makte det?
Jeg finner meg selv i å nikke.
Bare
nikke
Gud
Fader tar begge mine hender og legger de mot sitt bryst.
Så
presses jeg igjennom.
Forundret
ser jeg meg rundt.
Dette
må da se ut som et helt ordinært kjøtthjerte.
En
muskel.
Jeg
setter meg fortumlet ned, og lurer på om jeg bør se noe annet - et univers,
eller noe?
Ikke
vet jeg.
-Ser
jeg rett? Spør jeg Gud
Er
dette det du vil vise meg? Et hjertekammer?
Gud
tier, men i samtykke, samtidig som han nærer meg til å se, og si hva jeg ser.
- Jeg
ser røde vegger som former seg som vesener med hender strukket ut og mot
hverandre. De henger sammen som et stort tøystykke og beveger seg i en sakte
dans - som pulsslag, sier jeg.
-Jeg
ser blå årer.
Jeg
merker meg at jeg sitter på en myk, ujevn, rød pulserende grunn.
Jeg
fylles med fred.
Alt
er rolig.
En
jevn fredelig puls.
Du
uroer deg ikke, du Gud.
Mens
jeg sitter der og ser, og undersøker, kommer det noen hvitkledde skikkelser
gående mot meg.
De kom rett ut fra en av hjerteveggene. De smiler til meg og
går videre og forsvinner inn i en ny vegg.
Jeg
reiser meg i undring og går bort til det stedet de forsvant.
Mens jeg går langs
hjerteveggene ser jeg at de har åpninger, som runde blårøde kanaler. Flere enn
jeg kan telle.
Jeg velger en som jeg tror kan være der de hvitkledde gikk inn, og begynner å gå.
Snart er det så bratt at jeg må sette meg ned og la meg
skli utfor i full fart. Plutselig er det som jeg blir spyttet ut av kanalen og
lander mykt i et nytt rom.
Dette rommet er intimt og varmt og full av lys. Jeg
gjenkjenner det fra mine møter med Guds lys. Den som det står om i Johannes
åpenbaring.
«Natt skal ikke være mer, og de trenger
ikke lys av lampe og lys av sol, for Gud Herren skal lyse over dem» Åp 22:5
Midt
i rommet og hyllet inn i lyset, ligger et barn, et foster, og sover fredelig.
Jeg
ser at den blå åren er koblet til fosteret som en navlestreng.
De
hvite rolige vesenene (engler?) kommer mot meg og fosteret.
De smiler til meg
mens de sjekker barnet og synger for det.
Jeg
kjenner en hånd gripe min, og ser min datter stå ved min side.
Gråten som kommer opp fra mitt mitt
hjerte er stille, som en hvisking, men god.
Jeg gråter i glede og
takknemlighet.
Gud, du fostrer de i ditt hjerte.
Gud, du fostrer de i ditt hjerte.
Alle kanalene jeg så i
ditt hjerte fører til et og ett barn. Millioner på millioner. Du har rom til
alle. Jeg ser ned på min datter.
Min elskede. Så fager du er.
Jeg
spør, men mest for bekreftelsens skyld.
-Er
det her de ufødte barna kommer?
Min
datter bekrefter mitt spørsmål, og jeg må vende meg bort fra skammen atter igjen.
For en nåde å få se inn i dine øyne og se din fullkommenhet.
Kjenne
din lille hånd i min, og vite at du har ligget her i Guds hjerterom, hvor freden
pulserte inn i deg.
Hvor sangen over deg var sangen om hvor dyrebar du er og
hvor høyt elsket du er.
Jeg
trekker alt inn.
Smerte,
glede, takknemlighet.
Mens
vi står slik hånd i hånd, åpnes det en luke i taket, og en søyle av lys treffer oss.
Vi blir dratt opp i et himmelrom der jeg ser barn og dyr leker sammen.
En
Savanne og et fargerikt lekerom i et vakkert sammenføyd landskap.
Det står
langbord dekket med aktiviteter. Maling, fargestifter, papir, byggeklosser,
brettspill, bøker og mer enn jeg klarer å ta inn i det jeg sveiper over
landskapet. Her er ikke dyrene inngjerdet som i en dyrehage. Nei, her leker
barna rundt sammen med all vedens dyr.
Og midt i all leken er du, Jesus. Tett på hvert
enkelt barn, og ser hver og en.
Tryggheten og gleden på dette spesielle
himmelrommet er kjennbar i hver sans.
Lukt, syn, hørsel, smak, ja alle sansene
forteller det samme.
Dette er stedet Gud er nær med hele sitt vesen.
Her er
høyden og dybden, bredden og lengden av hans kjærlighet.
Jeg
ser at det ufødte barnet som lå i fosterstilling tilkoblet Guds hjerterom, blir
til en krabbende, lykkelig, lubben, liten gutt, som ler og koser seg.
Vi,
min datter og jeg står og ser på barna og jeg lurer på hvor gamle de blir?
Hun trekker på skuldrene for å indikere at hun ikke vet.
-Det betyr lite her sier hun med et smil.
-Og
du? lurer jeg
-Jeg
er 6 eller 7 kanskje.
Hun smiler så nydelig opp til meg.
Jeg
lurer på, med hjerte i halsen, om de som ikke var spontanabort, men som hun,
ble fjernet kirurgisk, hadde arr etter å ha blitt sugd ut av livmoren.
Jeg
tar mot til meg og gransker henne og barna rundt meg.
Mens jeg ser hører jeg nesten mine egne hjerteslag dunke ;Jeg
er skyldig. Jeg er skyldig.
De er bare vakre, smilende og
sorgløse barn.
Så
ser jeg ditt blikk møte mitt, Jesus. Du viser meg dine gjennomborrede hender og føtter som svar.
Alt
har du tatt på deg.
Takk.
Jeg
trykker min datters hånd lett, og kjenner freden senke seg og gjennombløte mitt
hjerte.
Disse
barna lever midt i Guds løfte.
«Se, Guds bolig er hos menneskene.
Han
skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem.
Han
skal være deres Gud.
Han
skal tørke bort hver tåre fra deres øyne og døden skal ikke være mer, heller
ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.»
Johannes' åpenbaring 21:3-4
Johannes' åpenbaring 21:3-4
Jeg
sitter atter igjen på “gulvet” av Guds hjerte.
Din
rolige puls møter meg og jeg glir inn i din rytme, før jeg blir dratt ut til
skogstien, hvor jeg får stå ansikt til ansikt med min Frelser.
Jeg
fylles med gråt og takknemlighet.
Bøyer
mitt hode og overøser hans hender med mine kyss før jeg faller på kne.
Oppløst
kysser jeg hans føtter.
Når tårene er tømt, og brystet stilnet, faller jeg til ro.
Kommentarer
Legg inn en kommentar