Innskriften

Jesus står foran meg med et spørsmål.

-Kan du tilgi meg?

Jeg ser meg forvirret omkring.

Fornuften faller sammen under dynamitten av Jesu ord.

Skamfullt ser jeg inn i min sjel.

Leter etter en sannhet som samstemmer med mine fornuftige tanker, men finner anklageren vendt mot Gud.

Ufornuftig ser jeg den hamrer løs.

Fortsatt i forvirring ser jeg at jeg står ved et veiskille.

Nåden ligger til min høyre, men en gravstein står mellom meg og veien.

Jeg ser på innskriften.

“for meg er livet Kristus, og døden en vinning”

-Valgte pappa deg fremfor meg? Spør jeg.

Der, da var anklagen sluppet løs sammen med mitt hamrende hjerte.

-Kan du tilgi meg?

Jesus gjentar spørsmålet, og oppriktigheten i hans ord løsner hjerte mitt.

Teologiens fornuft smuldrer opp. Jeg lar mitt hjerte falle i hans hender av nåde, og ser hvordan de sønderknuste bitene settes ømt sammen.

Sinnet har rent av meg, og forvirringens kappe har lagt seg som en steinete og ufremkommelig vei til venstre for meg.

Jeg vender meg bort fra det, og går mot nåden.

Vannet av Jesu nåde svøper mine tær.

-Ja, jeg tilgir. 

Jeg får lyst til å rettferdig gjøre mine følelser ved å følge opp temaet om at jeg vet at han ikke har gjort noe som fortjener tilgivelse, men jeg stilner idet jeg forstår at det vet vi jo begge to. Han kjenner meg. Tilgivelsen var for meg. Et barns følelser som hadde satt seg fast og holdt oss avskilt. 

Skammen av mine følelser slipper. Jeg ser de fly bort som skvattrende kråker.

I det samme lyser et vers fra Bibelen mot meg og inn i meg:

Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri (Johannes 8,36)  

Jeg tar ett skritt til i nådestrømmen i det det glipper ut av meg:

-Jeg tilgir deg, pappa, for at du døde. 

Det var så underlig og så naturlig. Å tilgi alle disse som aldri egentlig hadde gjort seg fortjent til å måtte tilgis. Jesus, og nå min far. 

Fornuften og følelsene som sloss. Det var jo ikke slik at han døde med vilje, men igjen; dette barnet som trengte å bli frigitt fra følelsen å bli avvist og forlatt.

Innskriftens fordreide misforståelse må løsne grepet rundt min midje og faller som en rusten jernring ned i nådevannet.

Der freser den en siste gang og drukner i sine egne løgner.

Et skritt til og vannet går over anklene,

helt opp til knærne.

-Tilgir du meg, Jesus, for at jeg var misunnelig på deg? 

Jeg erkjenner at jeg hadde sloss mot Jesus, som en søster som sloss om gunsten til sine foreldre, men siden han er perfekt og jeg så uperfekt, hadde jeg alltid tapt.

I det jeg uttaler ordene kjenner jeg at slaveringen som har ligget rundt min hals brytes opp, og jeg ser den virvle rundt som en tornado.

Jesus løfter opp sine gjennomnaglene hender og sluker den

til det bare er stillhet igjen. 

Vannet når meg til brystet nå. Faderen bøyer seg ned fra Tronen. Hans hender tar mine og løsner mine knyttede never forsiktig.

Salver de med olje og masserer sin tilstedeværelse inn.

Så gir han meg de lenge etterlengtede ordene.

-Jeg dør ikke, min datter. Jeg forlater deg ikke. 

Mine skuldre synker i erkjennelsen, og jeg lar ham bøye seg ned til mine føtter for å løsne lenkene, som jeg har trukket korset etter.

Han lar det flyte bort med sitt verk.

Jeg står med åpne hender, et sårt hjerte

og med et siste spørsmål

-Elsket han meg?

Gud ruller ut et lerret foran meg

og jeg ser, som på en film,

et kirkerom

Fra benkeraden reiser et dåpsfølge seg og går opp til presten. Jeg forstår da at det er min egen dåp jeg bevitner.

Min far holder meg og bærer meg med varsomhet og stolthet opp til døpefonten.

Og velsignet i Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånds navn, får jeg mitt navn.

Jeg får se inn i min fars hjerte;

at han jubler over meg.

Han løfter meg opp over menigheten og opp til Gud,

i det han erklærer sin kjærlighet over meg, hans datter.

Guds hender møter min fars og tar meg opp i himmelen.

Jeg hører Gud min Far si foran makter og myndigheter:

-Dette er min elskede datter!

Så smeltes jeg sammen i begges kjærlighet

i det lerretet rulles sammen.

Jeg lar meg falle varsomt ut mot vannet til det svøper hele mitt legeme.

Så spenner føttene under meg og tar mine første svømmetak.

Nåde over nåde følger meg, og smerten i brystet bryter ut i glede.

Det er fullbrakt!