Jeg gjør noe nytt

 
Tjøme 2. april 2019
Jesus kaller på meg.
- Jeg er her, sier han.
Jeg ser til venstre for meg, men der er bare mørke.
- Hvor? Roper jeg desperat.
- Jeg er her, gjentar han.
Og nå ser jeg ham stående som et lys foran meg. Gjenkjennelig i sin herlighet. I et langt øyeblikk står jeg bare og ser inn i øynene hans til jeg kjenner freden senke seg over meg.
Uten at jeg merker så mye blir jeg forflyttet bort fra stua mi. Det er bekmørkt rundt oss. Bare Jesus lyser opp omgivelsene og jeg får glimt av grønt gress under våre føtter. Han ber meg se oppover. Over oss er himmelen dekket av stjerner. Nesten som et brudeslør laget av funklende diamanter. Vi er på vårt hemmelige sted, men jeg har aldri vert her i mørket før. Vi setter oss tett inntil hverandre på gresset og ser ut over stjernehimmelen. Lenge sitter vi bare slik i stillhet, fordi jeg trenger det, og han vet det. Det er til slutt Jesus som bryter stillheten i det han spør om jeg vil være med opp til stjernene for å se.

I det jeg nikker ser jeg vognen, som er beskrevet i Esekiel, og som jeg har sittet på med før i himmelen. Den landet rett foran oss og jeg stiger opp i den sammen med Jesus. Så ser jeg kjerubene eller englene lukke sine vinger rundt oss, som for beskyttelse, før vi reiser ut og opp mot stjernene. I det vi nærmer oss en stjerne, ser jeg det nye Jerusalem ta form under meg. Vi reiser først bort til stjernen og jeg får se hva den er, men får ikke lov til å si noe om den, så reiser vi ned til det nye Jerusalem, og da vi lander på tempelplassen står Faderen og venter på meg.
Det er så godt å se ham at jeg springer rett inn i armene hans uten å tenke meg om.
Han omfavner meg og sammen går vi inn i tempelet og tronesalens store rom. Jeg merker mer enn jeg ser englene som er der inne. Men i det faderen ber en engel ta frem pergamentene, ser jeg en stor hvit skikkelse bevege seg rundt. Med et er vi omringet av engler. De komme med store ruller, som de legger ned på et bord, som bare plutselig stod midt inne i Tronesalen. To engler kaster en av rullene ut over bordet og i det samme det er ferdig utrullet begynner det å vokse opp to søyler fra det. Jeg begynner å sveve rundt rommet og det gir meg mulighet til å studere søylene fra alle vinkler. Det er som jeg ser på tredimensjonale arkitekttegninger i originalstørrelse. Etter å ha svevd rundt de og fått beskuet de både sideveis og oven ifra, blir jeg dradd ned og står igjen på tronesalens gulv. Bordet er nå borte og Faderen ber meg stille meg ved hans side mellom søylene, og i det jeg trår inn, farer vi opp søylene, som om vi står i en heis. Vel oppe åpner det seg en bro ut fra søylene og idet vi går ut på broen begynner det å ta form et bueformet tak over oss. Vi går et stykke bortover før vi svinger til venstre, og ut en dør til en balkong, Jeg ser bygningene og gangbroen, søylene og heisen som et hologram, men når vi trår ut på balkongen ser jeg som i fast form igjen.

Faderen spør meg hva jeg ser.
- Jeg ser barn som leker med en ball på en strand, sier jeg.
I det jeg fullfører beskrivelsen min av det jeg ser, ser jeg at stranden blir sugd bort. Jeg ser vider, og nå går alt veldig fort. Trærne dør og landskapet blir øde og tomt og tørt. Jeg vender meg til Faderen i fortvilelse over det jeg ser. Da oppdager jeg at vi står midt i dette øde og døde landskapet.
Faderen ber meg se igjen. Jeg ser ned på bakken at en grønn spire vokser frem.
- Malene, hva trengs for at denne spiren skal vokse og gro seg sterk?
Jeg tenker den trenger lys og vann og næring. I det jeg tenker det ser jeg Guds lys over den lille spiren. Jeg føler Gud ber meg om å gi den resten den trenger. Jeg har ingenting annet for hånden enn min tale. Jeg har hørt at planter trives bedre når de blir snakket til, så uten egentlig å vite hva jeg gjør, begynner jeg å tale i tunger til den og avslutter med Jesu navn. Da begynner den å spire og gro til den står som et ungt, vakkert og sterkt levende tre. Mens vi står der og jeg undrer meg over det jeg ser, begynner det å blåse en vind som sprer frø fra treet utover så det begynner å spire og gro rundt oss. Jeg ser en ny jord vokse frem og snart er den fylt med lekende barn og voksne. Jeg ser Jesus midt iblant alle, og jeg forstår at nå kjenner alle hans navn.
Så blir jeg sugd tilbake til balkongen med Faderen og videre ned i tronesalen. Søylene og strukturene, eller som jeg forstår nå de er arkitekttegningene av Guds design, synker inn i perga­mentet igjen, og englene ruller det sammen og forsvinner. Faderen og jeg står med ansiktet vendt mot hverandre og Faderen spør meg om jeg vil være en del av dette. Om jeg vil være med å bringe hans rike frem.

Jeg vil, svarer jeg, men jeg forstår ikke hvordan. Jeg minnes samtalen jeg hadde med Jesus da vi satt i gresset før jeg havnet her.
- Takk, hadde Jesus sagt. Takk for at du søker meg og ønsker tid med meg.
Jeg hadde blitt forundret og glad.
- Du er jo alt for meg. Uten deg har jeg ingenting av verdi. Uten deg er jeg fortapt. Med deg, har jeg et evig liv, hadde jeg svart, som sant var.
Her jeg står ansikt til ansikt med Faderen innser jeg at jeg har det som trengs.

Jeg kjenner deg!

' ... Du drar tilbake deres livsånde, de dør og vender tilbake til støv.
Du sender din Ånd ut, de blir skapt, du gjør jordens skikkelse ny igjen."
Salme 104: 29-30