La ditt rike komme

Fredag 12. mai 2017  (Click here for English version)

Takk Gud, du kom, du er.

Du tok mine hender og førte meg atter igjen inn i ditt rike.

Vi går ned en trapp. 
Jeg ser din kappe lyse foran meg, og jeg

følger tillitsfullt og lykkelig etter deg.

Snart ser jeg et kuleformet landskap foran oss.

Jeg synes det er noe kjent, men det er så uklart at jeg ikke får tak i hva det kan være.

Når vi ankommer det siste trappetrinnet, ser jeg deg sveipe til et gjennomsiktig forheng,

og med ett står vi inne i den Hellige by.

Husene glitret som vann i sollys og veiene er av edelsteiner som danner vakre mosaikkmønster .

Du går som en lysende kraft ved min side.

Selv er jeg iført en enkel kjole og tøfler på føttene.

Jeg sprudler av glede og prater ustoppelig,

og du hører hvert ord mens du leder meg inn og ut av gater til vi ankommer et tårn.

Vi går inn og begynner ferden oppover en smal, men lys trapp. 
Den har åpninger på hver avsats mot byen og området rundt, så jeg får et større og større perspektiv jo høyere vi klatrer.
Mens vi går oppover og oppover, er jeg glad for at det virker som om kondisjon, eller mangel på den, ikke er et problem her i Himmelen.

Etter noe som virker som en evighet, 
kommer vi endelig opp til toppen av tårnet. 
Jeg har telt til 123 trappetrinn, men det var fra et sted midt i.

- Hva ser du? lurer du.

Jeg ser meg rundt. Herfra kunne vi se i 360º utover byen og landskapet rundt.

Jeg ser barn som springer og leker på en slette. 

På et jorde arbeider folk side om side. De ser så glade ut og arbeider så lett.
Rundt et underlig maskineri, 
som delvis ser ut som et gammelt lokomotiv, ser jeg en gjeng drive med vitenskapelige forsøk. 
De mikser med veskeblandinger og finjusterer mekanismer, mens de funderer sammen. 
Når noen får en idé, bryter alle ut i jubel og går inn for det med armer og bein.   

Det slår meg at uansett hvor jeg ser, er det en atmosfære av kjærlighet og kameratskap.

Alle ler og heier på hverandre, og anerkjenner hverandres egenskaper uten misunnelse.

Selv blant de beste venner finner jeg ikke det jeg ser her.

- Jeg får ikke til å sette ord på det, sier jeg etterhvert.

Det jeg ser er greit nok å gjengi, men det er noe her som jeg ikke gjenkjenner fra verden.

Gud ser på meg og smiler, men sier ingenting.

Han lar meg famle etter ordene, men alt jeg kan si er at det er rent.

- Ubeskrivelig rent. Og noe med 1. Korinterbrev 13, tror jeg....

Når jeg ikke klarer å komme lengre med en beskrivelse,  

tar han hånden min igjen.

Og i det jeg forsvinner bort fra hans rike, hører jeg hans ord:

- Det er bare en ånd i himmelen, mitt barn, Den Hellige Ånd.