Dagene er og de kommer

Mandag, 13. mars 2017.    Click here for English version)
Dagene er og de kommer.

De strømmer mot meg og forlater meg.

Er du her?

Jeg står barbeint på sanden,

like ved vannkanten,  

og undrer meg over dette livet som strømmer gjennom meg.

Er min største hensikt å bli elsket?

Sanden er varm mot mine tær.

Kjenner du det?

Sandkornenes reaksjon mot solstrålene,

som igjen får en effekt på meg.

Det kjennes godt å stå slik.

Jeg undres, er dette min elskedes verk, gitt til meg?

Så er du her da - i dette øyeblikket av mange øyeblikk.

I stillheten med bare føtter mot en oppvarmet sandstrand.

Jeg kjenner varmen spre seg opp gjennom beinstrukturen til brystet.

Først nå oppdager jeg hvor avkjølt jeg følte meg.

I disse små ting - nesten usynlige - uvesentlige - viser du deg.

Bryr deg.

Jeg faller til ro.

Dagene er og de kommer og med hver og en av dem,

der er du.

Jeg minnes dine ord;

“Sannelig hun kan vel glemme deg, men jeg glemmer deg aldri “

Dette er ditt verk.  

Du elsket meg først.

Sakte, for å kjenne hele bevegelsen, lar jeg hendene strekke seg mot himmelen.

Lenge står jeg med utstrakte hender og kjenner på varmen fra det å være elsket.

I øyekroken ser jeg lyset av deg.

Silhuetten av ditt ansikt. Jeg vender meg mot deg og lar meg smelte inn mot ditt smil.

Hvile i blikket som leder meg inn til evighetens kildevann.

Du stryker meg over håret.

Jeg kjenner berøringen som en evig pakt. Jeg er skapt i visshet om å tilhøre.  

Jeg tilhører.

Dagene er velkomne. De får komme og gå.

Jeg bøyer meg ned til vannkanten og lar fingrene følge vannets bevegelse,

for så å skape bevegelse.

Alt påvirker alt.

Vannets temperatur føles kjølig mot min varme.

Det skaper en bevisstgjøring.

Vannet er

Jeg er

Mine fingre beveger seg i vannet.

Vannet beveger seg rundt mine fingre.

Jeg ser deg gå over vannet.

En ny dimensjon

Kom, sier du.

Min hånd i din.

Så går vi.